Del 3 om Domsteinane
Den neste seriøse beskrivelsen av Domsteinane som og gav ny informasjon og ikke minst en ny tegning, kom fra konservator Tor Helliesen, fra Stavanger Museum. Da Helliesen skrev om Domsteinane i 1902, drøyt 30 år etter at Lorange hadde vært der, hadde det skjedd en del forandringer. Nå var merkelig nok sirkelen nesten komplett og i det nordøstre hjørne hadde det faktisk kommet en ny stråle fra sentrum ut til ytterringen. Det kunne virke som om noen hadde tuklet med den gamle steinsettingen. Helliesen var inne på noe av det samme selv; ”Nu for tiden ligner hele anlægget ikke saå lidet paa saadanne tilstelninger, som smaabørn morer sig med at bygge og anvende som legestuer.”Tor Helliesen 1902 Datering av ringen er vanskelig, da det ikke er funnet materiale som direkte kan brukes til datering. Siden flere steinringer stammer fra eldre Jernalder, antaes det at også denne ringen stammer fra denne tiden. Ringen skiller seg dog ut fra de andre med sin ”matematiske” sektor inndeling med 8 sektorer og 24 bautasteiner. En bautstein står ved enden av sektor linjen, mens hver sektor har 2 bautsteiner. Tallet 8 (eller 4) går igjen, som i det senere skipreide, fjordung og fylkes oppdelingene. Denne ”matematiske” symmetrien kan kanskje tyde på en yngre datering. Like i nærheten, 900 meter i luftlinje finnes en nausttuft 17.5 x 4.4 m (ikke datert) sannsynligvis fra yngre jernalder som faktisk peker innover mot Domsteinane. Men ”mystikken” har og vil omspinne denne steinringen. Direkte syd for Domsteinane, ca. 1250 meter i luftlinje, på et høydedrag ligger Rægehaugen. Norges rikeste funn fra bronsealderen, funnet i 1881 med en gravlagt ung kvinne, rikt utstyrt med grav smykker. Kan det være en sammenheng med Domsteinane med sin ring og bord i midten? Ellers er ikke høyden over havet nyttig i daterings sammenheng. Steinringen er blitt oppmålt av Sola Kommunes, oppmålingsansvarlige med GPS, med en nøyaktighet på ± 2 cm og ringen ligger kun 2.7 til 3.0 meter over havet. Landhevningen i området er ikke kjent, men dette var nok en av de første plassene i landet hvor isen gikk. Landhevningen har derfor nok ikke hvert mer enn 1 meter pr. 1000 år. Men det som ødelegger her er erosjonen som oppstod pga. av sandflukt. Lennsmann M.A. Grude som tok initiativet til å dempe denne sandflukten på midten av 1800-tallet (ref. Jæderen 1814 -1914, Bidrag til dens økonomiske og kommunale Udviklingshistorie ) beskriver effekten av sandflukten slik: Og Tidsperioden 1850-1870 var en av de ugunstigste Perioder. Aar for Aar greb Sandflugten om sig og ødelagde megen Mark paa alle til Havet stødende Sand gaarde paa Jæderen. Som bekjendt er det ikke paa alle Punkter i Havstranden, hvor den fine Sand skylles op og bliver liggende, men hvor dette finder Sted sker det saa meget rigeligere, og i tørt Veir med Paalandsvind kan Vinden i kort Tid føre den fine Sand langt indover de tilstødende Marker og med senere forandrede Vindretninger føres den da frem og tilbage, hid og did og kastes ind over andre Marker. Bliver Sanden liggende paa en Mark, skal der ikke mange Tommer tykt Lag til for at kvæle al Vegetation og hindre Planterne fra at komme ned i den begravne Muldjord. Bliver Muldjorden liggendc i Ro 30, 50 eller 100 Aar vil man finde den igjen som en tynd mørkere Stribe mellem to ublandede lysere Sandlag. Men en saadan Ro intræder blot i de sjeldneste Tilfælde. Naar Sanden har ligget rolig i et jevnt Lag over Marken en kortere Tid - f. Eks. i 1 à 2 Aar, kan en ny Storm fra en anden Kant gjerne feie Marken ganske ren for Sand. saaat den gamle Muldjord atter kommer op i Dagen igjen, men dette gjør ofte blot ondt værre. Vinden tager da fat i selve Mulden som nu ingen Sammenhæng har af de raadnede Planterødder, og fører saavel denne som ogsaa underliggende Sandlag afsted i ny Flugt, gjerne tilbake til havet. Ser vi på hvordan Domstein-ringen har utviklet seg i de tidligere observasjonene så kan dette forklare at pga erosjon så har bakken rundt bautasteiene forsvunnet. Dette fører da til at ”støttejord” rundt bautasteinene har forsvunnet og at de til slutt faller over ende. De små steinene synker bare videre nedover. Dette betyr at dagens høyde over havet har forandret seg slik at landhevingen som datering vil være svært unøyaktig. På grunn av denne skaden som sandflukten gjorde for bøndene på Jærkysten, ble det satt i gang et større arbeid med planting av marehalm og buskfuru. Området som Domsteinane ligger, fikk hele kr. 2600,- i statstøtte for marehalm og skogplanting. Dette arbeidet startet i 1899 og var ferdig i 1906. hele 1227 mål ble beplantet med furu. Dette forandret selvsagt området helt og det var enda mer vanskelig å finne rester av stein ringen.